«Understand that there is difference between knowing and understanding. «

 

Reklamer

Om våren er jeg ute. Ute i frisk luft. Og hverdagsøyeblikk er ofte best å beskrives i et bilde. Derfor bruker jeg mest bilder for tiden. Synes du det er kjedelig? Beklager. Sånn kommer det til å være en stund fremover!

 

Spagetti

Sofan står vendt ut mot vinduet, og du sitter i det ene hjørnet og drikker en kopp kaffe. Du satt ofte der. Det var din plass. Jeg kan se deg fra der jeg sitter, på kjøkkenbenken. Jeg spør om vi kan ha spaghetti til middag, og du sier;” Ja, det kan vi vennen min. Mamma skal bare hvile litt først.”  Du legger deg ned, og sovner. Du er mye trøtt for tiden, men jeg vet at det er fordi du er syk. Du har vondt i armen din. Du har vært frem og tilbake hos legen mange ganger nå. Og du jobber ikke lengre. En slags ferie kanskje? Jeg er ikke helt sikker, der jeg sitter på kjøkkenbenken og stirrer utav vinduet.

Nå, 21 år senere, sitter jeg på en annen kjøkkenbenk og ser ut av vinduet. Nå vet jeg at det ikke var ferie, og jeg vet at du ikke ligger på sofaen mer. Jeg vet at du var veldig syk og at du døde. Du hadde kreft i armen din, i lungene og i hodet. Du kunne ikke reddes.  Du var, men jeg er…

– og jeg lager min egen spaghetti!

Et gammelt minne…

Jeg kunne ikke lengre se huset. Vi hadde kjørt bak svingen og var på vei mot nye, spennende eventyr. Jeg var bare 5 år den gangen og satt ganske stille og så ut av vinduet. Det var så mye fint å se på. Trær og fjell og fugler. Skyer som formet seg som drager og ballonger og kanskje et hode til en hest.
Jeg pleide å telle grønne biler. For det var den fineste fargen jeg visste om. Grønt som bladene på trærne og grønt som i gresset der jeg løp barbeint.

Jeg hadde gåsehud og trippet forsiktig i kanten av stranden. Bølgene skvulpet i steinene og jeg fant en død fugl i tangrestene. Tok spaden og tok opp den døde fuglen og bar den inn til noen løvblader som lå på bakken inn til stien mot bekken. Så sprang jeg alt jeg kunne opp til hytta for å spørre mamma om jeg kunne få en pappeske, eller noe som jeg kunne få legge fuglen i. Det fikk jeg og løp ned fjellsiden til stranden med et smil om munnen. Full av rød saft i magen og en skoeske i høyre hånd.

Jeg la sand og blader i esken og plasserte fuglen i esken, la noen markblomster oppå og tok lokket på. Bar med andakt esken inn i skogen og gravde et lite hull i bakken. Holdt en liten, men høytidelig seremoni for fuglen, som sikkert fikk navnet Silje. Jeg likte det navnet så godt.

Så lagde jeg et kors av småstein og løp ut til stranden igjen. Der traff jeg Ingrid og vi løp opp til hytta for å ronse og leke.